mandag 7. januar 2013

Texas chainsaw 3D

Inneholder spoilers

Motorsaga freser igjen i denne direkte oppfølgeren til den klassiske "Texas chainsaw massacre" fra 1974.
Vi plukker her opp rett etter at Sally Hardesty har klart å klatre seg oppi en pick-up van med en rabiat "Leatherface" joggende etter.
Vi kommer inn der politiet er underrettet, og kjører til Sawyer-huset for å arrestere Jed Sawyer(Leatherface).
Men det hele blir omgjort til et stort inferno da de lokale rednecksa dukker opp og vil ha rettferdighet. De brenner ned huset, men finner et nyfødt barn i armene på en mor som tydeligvis kom seg ut i tide.
De dreper mora og "adopterer" det nyfødte barnet.

Vi hopper frem til nåtid der vi møter barnet, Heather som nå har blitt voksen, jobber som slakter og samler på bein fra døde dyr. Hmm...
Hun får vite at hun er adoptert da informasjon om at hun har arvet et hus av den egentlige bestemoren sin i Texas dukker opp.
Hun tar med seg de sexy vennene sine og reiser for å se på dette arvestykket som vil vise seg å innholde mer enn bare dyrt sølvtøy og et biljardbord.
I kjelleren bor nemlig Leatherface som Heather faktisk er søskenbarn med. Djevelskapen slipper ut, og the Texas chainsaw ruller igjen.

Det første som slår meg når jeg kjører hjem fra kinoen etter å brukt mange timer, og penger på denne filmen er følgende. "Er den like dårlig som Texas chainsaw: next generation? Eller er den faktisk dårligere"?

Jeg synes personlig at det starter ypperlig med korte bilder fra originalen, og deretter direkte oppfølging etter Sally rømmer. Og det som virkelig griper meg, og føles nesten melankolsk er hvordan de har arrangert veistrekningen med traileren som kjørte over haikeren, og også selve Sawyer-huset. Husken er til og med plassert akkurat der den skal være. Frem til nå koser jeg meg virkelig.

Men så begynner skuespillerne bl.a. å snakke.
Og så forflytter vi oss inn i huset. Og jeg tenker da umiddelbart, hvem er alle disse menneskene som er der? Ifølge tidlforløpet så var Drayton, Haikeren, Grandpa og Leatherface tilstede da Sally rømte. Nå er det plutselig mange mennesker der inne jeg ALDRI har sett i originalen.
Men tro meg dette er en minimal bagatell når det kommer til de andre tingene i dette siste kapitelet av en kanskje døende franchise.
Det er selvfølgelig artig å se Gunnar Hansen som spilte den originale Leatherface i en cameo, men dette er nok mest sannsynlig gjort for at filmskaperne har frydet seg over ideén av at "Leatherface" snakker nedlatende om seg selv.

Vi hopper til nåtiden og møter Leatherfaces fremtidige offer. En gjeng med amatørskuespillere som ikke bare spiller usympatiske, men også så banalt og pinlig at jeg virkelig gleder meg til de skal bli drept. Og første drapet er faktisk noe av det beste med hele filmen. Her skvetter jeg faktisk, og det er ganske likt det første fra 74-versjonen. Her tenker jeg "kanskje dette kan ta seg opp", og at jeg kan se bort fra de mange logiske bristene. Jeg kan nevne at tidsforløpet er helt feil med tanke på 1974 og 2012, men siden de aldri påpeker 1974 så kan den første filmen skjedd når som helst. Hadde de fulgt det korrekt hadde Heather vært 38 år, noe hun så ABSOLUTT ikke er.

Filmskaperne sitter nok kanskje igjen med en tanke om at de har lagd en mer drivende og tvistmessig film enn de tidligere i serien. Her blir plutselig bygdefolket også innvolvert da Heather kommer over bevis på at det er dem som stod bak husbrannen som drepte den egentlige familien hennes.
Og det er rundt dette tidspunktet at Leatherface også får vite at Heather er kusinen hans. Bare å skrive dette føles fforferdelig kjenner jeg. Men okei.
Han skal selvfølgelig da ikke prøve å kutte henne i fillebiter lenger, men heller redde henne fra de nye onde. Det gjøres veldig tydelig at det kan komme flere oppfølgere da Heather faktisk skal ta seg av Leatherface fra nå av. Grøss og gru...

"The Texas chainsaw massacre"-serien liker jeg veldig godt, og
er nok en av de få som til og med liker "The beginning".
Nummer 2 er hysterisk morsom, 3´eren kommer nok langt fra helt opp, men 2003-remaken er veldig bra igjen.
"The next generation" er virkelig noe for seg selv, og bare at jeg sammenligner den med "Texas chainsaw 3D" sier sitt om begge filmer.

For i årets "Texas chainsaw 3D" er det for mange logiske brister, for mange svært så uerfarne skuespillere med dårlig dialog, Leatherface er ikke skummel i det hele tatt ,og det blir mer latter enn skrekkfølelse i salen for at dette kan bli noe mer enn bare lavmål. Noen groteske scener er det her og der, men de hever faktisk ikke filmen i det hele tatt.

Øyeblikket jeg faktisk måtte knipe igjen øynene p.g.a. flauhet var da Heather kaster motorsaga til fetteren sin og smiler før hun sier: "Do your thing cuz".

For å oppsummere så er begynnelsen veldig bra, men det går veldig raskt nedover dessverre.

Filmen startet på kino 4.januar.

Regi: John Luessenhop
Skuespillere: Alexandra Daddario, Dan Yeager, Trey Songz, Scott Eastwood, Tania Raimonde, Shaun Sipos, Keram Malicki-Sanchez, Richard Riehle, Bill Mosely, Paul Rae, Thom Barry, Gunnar Hansen

3/10













lørdag 5. januar 2013

The descent 2



"The descent 2" starter hvor første film sluttet. 
Sarah er dekket i blod og har hukommelsestap. Hun må da være med en redningsgruppe ned i de mørke og livsturende grottene og lokalisere de savnede vennene hennes.
Og det går som vi tror. Grottene har fortsatt de vakre monstrene, og de “liker” mennesker.

Regissør på første film var Neil Marshall som også har laget "Dog soldiers" og "Doomsday". "Dog" en relativt bra varulvfilm, kontra "Doomsday" en heller skuffende fadese som godt kunne ha vært lagt på hylla tidlig i prosessen.
Marshall returnerte til "The descent 2", men nå bare som executive producer.

Det tar litt tid før det hele settes igang. Vi har en lenger karakteroppbygging som trekker for langt. Kanskje eneste grunn at jeg ikke kjedet meg er at jeg visste at dette kom til å bli heftig.
Filmen tikker inn på vel 90 min. med rulletekst, noe som regnes som gjennomsnittstiden på en skrekkfilm. Denne derimot kunne glatt vært ti minutter kortere.

Utførelsen og hvordan dette ser ut er det ikke mye klage på. Atmosfæren er genuin og man kan ta og føle på klaustrofobien. Ifra de kommer inn i grotta er alt mørkt, og man skal oppleve det slik. Regissøren Jon Harris har holdt seg veldig til konseptet, og ikke endret på noe som helst. Det er tydelig at han har stor respekt for sjangeren, og ikke minst for forrige film.
Det kommer dessverre litt mye repetisjon fra første filmen.
Ikke som flashback, men selve handlinger. Her ser vi gjennom videokamera igjen, vi havner i et stort vann sammen med monsteret igjen, vi er fulldekket i blod halve filmen igjen etc etc. Men jeg liker det. Dette sikkert p.g.a. jeg likte den første veldig godt, og at det er gått litt tid mellom dem.

Skuespillerne er gode og jeg tror på karakterene. Jeg satt å lurte lenge på hvem det var som spilte sheriffen og fikk bekreftet at det var han som spilte fordrukken tullebukk i "SUPERMANN 3". Artig gjensyn.

Dette er ingen tenårings film med vakre ungdommer og sex & drugs. I likhet med første film så handler det her om ekte voksne mennesker. Det skader jo selvfølgelig ikke at noen av dem også er vakre.

Men konklusjonen er at "The descent 2" var en god opplevelse, og jeg hadde faktisk ikke sagt nei takk til en 3´er.

Regi: Jon Harris
Skuespillere: Michael J. Reynholds, Shauna Mcdonald, Jessika Williams, Natalie Mendoza

Anmeldt av: Severin Eskeland

7/10

My soul to take


7 barn blir født på samme dag i den lille Amerikanske byen Riverton. 
Dette skjer samme kveld som seriemorderen "Riverton Ripper", som har herjet i byen den siste tiden sporløst forsvinner. Nå 16 år senere blir de 7 ungdommene jaktet på, og drept én etter én. 

Skrekkfilmfansen hadde naturlig nok høye forventninger til det som skulle være comebacket til "skrekkens mester" Wes Craven. Siste film han regisserte var den middelmådige thrilleren "Red eye", som var langt fra den kvaliteten han tidligere har servert oss. 
Filmer som "A nightmare on Elm street", "Skrik"-serien og andre personlige favoritter, "Shocker", "The hills have eyes", Serpent and the rainbow" og ikke minst "People under the stairs".  
Det er ingen tvil om at mannen kan sjangeren, men med "My soul to take" ser det dessverre ut som om han begynner å miste grepet.  

Les også anmeldelse av "Skrik 4" her. 

Slasherfilm

En slasherfilm bør være enkel, ha heftige drapsscener, artige karakterer, humor og ikke minst en skummel morder i seg. Dette er resepten Wes Craven har levd etter hele karrieren sin, og tidvis har hatt stor suksess med. "My sole to take" derimot har ikke NOE av dette i seg. Dette er rett og slett bare kjedelig, og en helt unødvendig film.  

Filmens svakeste ledd er nok morderen som ser ut som en uteligger med karnevalmaske og bustete parykk. Og det blir heller ikke bedre når han har dum, mørk Batman-stemme. 
Han er også rappkjefta på telefon med offerene sine i likhet med morderen fra "Skrik"-filmene, og det blir for dumt. Jeg måtte le da han dukket opp første gang og faktisk skriker ut før han kommer springende: "Fear ye reaper". Og et annet drap så sier han etter å ha kuttet strupen på en jente: "Die now". Ja, det er like pinlig som det høres ut.  
Hadde han heller vært litt Michael Myers-aktig så kunne dette faktisk vært en helt annen film for historien er ikke den værste. 
Men når jeg sitter og venter på at det skal komme noe action og det blir mer humoristisk, så feiler denne "skrekkfilmen" totalt.  

Plot-tvisten på slutten er også veldig svak, men jeg er her kommet til stadiet der jeg ikke bryr meg om noe av det som skjer lenger. Jeg vet bare at filmen snart er ferdig og det gjør at jeg fortsetter. 

Hele filmen, ja til og med med plottet på slutten føles som en etterligner av "Skrik".
Noe som forøvrig er helt greit, men ikke når det er selveste Wes Craven som har laget den.  

3/10

Scream 4






















Sidney Prescott(Neve Campbell) er tilbake i Woodsboro for lanseringen av sin nye bok om det forferdelige som har skjedd henne i fortiden. Først ble jo moren drept, og dette var jo bare starten på et ti-år med drap hvor enn hun var i verden. Og det har alltid vært én person(er) nær henne som har ikledd seg det berømte drapskostymet med svart kappe og hvit spøkelsesmaske.
Det er nå 15-års-jubileum siden de første drapene, og såklart starter det igjen når Sidney vender hjem. "Ghostface" er tilbake og tar livet av ungdommer som på en eller annen måte er tilknyttet Sidney.

Den joviale og klumsete politimannen Dewey(David Arquette) og den rappkjefta nyhetsreporteren Gale som nå er hans kone(Courtney Cox) er også med denne gangen, så her er det duket for en god gammeldags reunion med skrekkens mester Wes Craven i registolen.
Undertegnede hadde nesten gitt opp håpet på han, og var skeptisk til denne filmen med tanke på den forferdelige "My soul to take" Craven regisserte i 2010. (Les anmeldelse her).

"Skrik 4" har også en yngre garde skuespillere med seg i form av niesen til Sidney, Jill(Emma Roberts) og vennene hennes.
Og de blir såklart drept én etter én som er varemerke til slasherfilmene. Men som "Skrik"-serien tidligere har bevisst så får man noe ekstra med disse filmene.
Morsomme tvister, humor, spenning, sjangerlek og drapene har faktisk hevet seg et hakk fra forrige kapittel som kom ut i 2000.

"Skrik"-filmene har vært stor inspirasjon for meg som filmskaper, og jeg startet tidlig med mine egne homager hvor jeg faktisk satt hjemme og sydde kostyme selv. "SLAKT".

Selve konseptet begynner å bli utvannet etterhvert, men det er fortsatt gøy å se disse filmene. Her er det selvfølgelig logiske brister hele veien, men man godtar det for dette skal bare være gøy der og da uansett.
Høy popcornfaktor, vakre ungdommer og fiffige drap.

Men selve plottet/motivet til morderen i denne filmen er nok derimot blant de svakeste i serien.
Det er tydelig at det er mangel på ideér hos manusforfatter Kevin Williamson som har skrevet alle "Skrik"-filmene utenom 3´eren.

Det er også mange pinlige kommentarer her og der fra filmens "comic-reliefs", men de trekker nødvendigvis ikke ned helheten på filmen. Det er bare at når de blir sagt at jeg tenker: "hvorfor vil regissøren seg selv, og ikke minst oss så vondt"?

Skuespillerne gjør en helt okei prestasjon, det er underholdende, til og med spennende av og til, så jeg sitter igjen med følelsen av at dette er helt greit. Men i motsetning til den første "Skrik" som står som den slasherfilmen som har tjent mest penger gjennom tidene, blir dette rimelig tamt.
Og for en ung uerfaren filmskaper fra vestlandet, så var opplevelsen enorm da jeg så filmen på Saga kino dagen etter min andre KISS-konsert i 1997. Og siden den gang har jeg nok sett "Skrik" flere ganger enn KISS, men jeg pleier å se filmer jeg liker mer enn 9 ganger også.


"Skrik 4"
6/10






onsdag 2. januar 2013

Cabin in the woods



5 festglade collegeungdommer reiser til en gammel hytte langt inne i skogen for å drikke, røyke hasj og ikke minst gjøre det disse filmene SKAL inneholde. Nemlig å ha sex. 
Men etter de begynner å lese fra en bok de finner i kjelleren, som bl.a er full av merkelige og skumle gjenstander, vekker de noe ondt i skogen som skal ta dem.
Nei det er ikke nyinnspillingen av ”The evil dead” jeg snakker om, men ”Cabin in the woods”. En ny og frisk skrekkfilm fra manusforfatter og regissør Drew Goddard.

Det er først når ting begynner å skje at vi som publikum skjønner at det ligger noe mye større bak som trekker i trådene. Bokstavelig talt.

"CITW" er en veldig original film, og jeg vil gå så langt å si at ideen er genial. Det er derfor med stor irritasjon jeg må si at selve filmopplevelsen ikke kommer helt i mål.  

Filmen begynner veldig tradisjonelt og er en typisk ”ungdom reiser på hyttetur og blir drept” variant. Dette er i bunn og grunn filmer jeg elsker, og etter mye venting kom endelig denne.
Og jeg må si det var forfriskende å se at filmskaperne virkelig har satt sjangeren på spissen. Skrekkfilmtrekk mange sitter hjemme i stuen og irriterer seg over i utallige filmer, bruker filmskaperne her helt konsekvent. De gjør stort nummer ut av det, og her SKAL vi være klar over at det er klisjeer vi ser. 

Eneste film jeg kan tenke på som kommer i nærheten av å lage samme stemning er den første ”Skrik”-filmen. Den var også noe helt nytt da den kom, og folk strømmet til kinosalene i likhet med "Cabin in the woods". 






Det tekniske på "Cabin in the woods" ser formidabelt ut, og filmen har et driv som etterlater lite rom for unødvendig død-tid. Skuespillerne gjør heldigvis også en solid jobb. 

Det er mot slutten jeg personlig faller av. Det er som om de prøver å toppe seg selv til den store gullmedalje. Som regissøren selv sier på bakomfilmen. ”Dette er kanskje min eneste sjanse så jeg vil putte alt jeg kan inn i filmen”. Resultatet gjør at det i slutten av filmen blir mer rotete og masete kontra spennende.


Det må også nevnes at filmen var aldri på noe som helst tidspunkt skummel. Jeg ser den mer som en komedie enn en skrekkfilm. Dette kanskje p.g.a. min kunnskap om sjangeren, og at jeg fryder meg når skaperne av filmen skal vise oss hvordan en tradisjonell skrekkfilm skal se ut. Det er artig!
Men jeg tror nok dessverre at uerfarne seere fort kan stemple filmen som idiotisk. 

"Cabin in the woods" har stor underholdningsverdi, og jeg koste meg hele veien. Men som sagt så blir det litt for mye rot mot slutten, noe som er veldig synd med tanke på at det startet JÆVLIG bra…


Filmen har vært på kino i Norge, og er nå på dvd & blu-ray.




Anmeldt av: Severin Eskeland
7/10
27.12.2012