Pet Sematary 2019

PET SEMATARY

Jason Clarke, John Lithgow, Amy Seimetz

Regi: Kevin Kölch, Dennis Widmeyer

3/10

NB! Inneholder SPOILERS!

-Noen ganger er døden bedre… Bedre enn denne filmen og? 

Min kjærlighet for skrekkfilm startet relativt tidlig, å «Pet Sematary» fra 1989 var en av de som stod høgt på lista av favoritter. 

Traumatiske søvnløse netter pga helhetsføleslen og det dystre. Filmen opplevdes guffen. VHS-coveret som i seg selv var skummelt, var nok til at jeg tenkte på filmen i flere uker da jeg var liten og fikk øye på det i hyllene på Bjelland videosenter. 

Så det sier seg selv at nyheten om at dette skulle lages på ny var jo ganske interessante nyheter for en som er svært over gjennomsnittet begeistret for sjangerfilm. 

Så for én måned siden satte jeg meg ned og putta den gamle klassikeren i VHS-maskinen min og måtte ta titten før jeg skulle se den nye.

Og hva kan man si. Det var et kjekt, underholdende og etterlengtet gjensyn. Filmen er fortsatt underholdende, kanskje ikke like skummel som den en gang var, men gav meg tilbake den gode følelsen. 

Så nå, la oss hoppe inn i Pet Sematary anno 2019. 

Familien Creed flytter til landet sammen med katten Church, og selv om det ikke er helt klart så skjønner vi at de flytter pga at «de skal ta det med ro fra bylivet i Boston». Huset ligger rett ved en vei det i tid og utide brummer store trailere forbi. Vi skjønner at dette vil bety noe for historien videre. Til og med de som IKKE har sett originalen skjønner dette da høytallerne på kinoen holdte på å sprenge. (Ja, jeg begynner å eldres).   

Da de tar en første tur på eiendommen får dattera Ellie øye på et gravfølge for en hund, og av nysgjerrighet springer hun ut senere og finner da en gravplass for kjæledyr. Naboen Jud setter henne litt inn i hvordan han, og andre barn i området har begravd sine kjære dyr der siden langt tilbake i tid. Noen av gravene ser betraktelig nye ut med tanke på årene som har gått, men vi lar dette gå.

Det tar ikke lang tid før katten Church blir funnet i veikanten, død. Det tar heller ikke lang tid før naboen Jud vil ta med far, Louis til indianerkirkegården og begrave pusekatten. Ikke så fornuftig vil det vise seg. 

Han burde jo visst bedre. 

Allerede neste morgen har Ellie møtt katten sin igjen da denne gravplassen bringer de døde tilbake. 

Vi hopper frem litt og til et bursdagsselskap de har i hagen. Church dukker opp i veien, og fører til at begge barna havner i veibanen. En av de brummende trailerne dukker plutselig opp og, «familieidyllen» er over. 

Her kommer det en liten tvist for dem som har sett originalen, men jeg skjønner egentlig ikke hvorfor. Kanskje de har sittet å ledd sammen og gjort dette og high-fivet for de skal sjokkere eller overraske fansen. Nå ja. 

Så genialt var det ikke. 

Skrekksjanger tro så sier det seg selv at dagen etter så er barnet tilbake fra de døde, og tydelig ikke like snilt som det var i levende live. 

Og sånn går det. 

Noen veldig fabrikklaga skumle scener, CGI her og der, røyk overalt på natta, og vipps så har du Pet Sematary i ny forkledning. 

Filmen starter faktisk positivt stemningsfullt, og setter den rette feelingen. Et brennende hus og blodige håndavtrykk på en dør avslører at dette kommer til å gå går galt med menneskene i filmen. 

Men hvor galt går det egentlig? Og hva går mest galt? Selve historien, eller er det den korte og upersonlige karakteroppbyggingen som er problemet? La oss se litt på dette.

Noe av det som gjør den originale filmen så god er at familien synes å være virkelig glad i hverandre. Dette er i bunn og grunn en film om en far som vil holde familien sin sammen. Og det er tydelig at de er glad i hverandre. Valg tas ikke enkelt, og det gjør vondt når det skal. 

Og dette gode samholdet er noe jeg dessverre ikke merker mye av i den nye utgaven. Jeg blir ikke glad nok i familien til å bry meg så mye. 

Mor er som regel sur, og hilser ikke på naboen som nettopp har hjulpet dattera en gang. Og hun er mer prega av fortiden med hennes syke søster som i originalen er skikkelig guffent og skummelt btw. Jeg drømte at Zelda kom for å ta meg når jeg var tenåring. Brrrrrr…

Gage, den lille gutten som mer eller mindre var det som knytta familien sammen i originalen er så og si fraværende i nesten hele denne filmen. Litt artig var det at han faktisk ligna på originale Gage(Miko Hughes). 

Her er det og store indisier på at regissørene har en tidsplan eller en storyplan som tar for seg alle sjekkpunktene fra originalen. Bare at de tydelig er litt for rastløse for å etablere noe særlig annet enn hendelser, og kun det. 

Den store helheten er ikke her, og jeg blir ikke på noe tidspunkt revet skikkelig med. Naboen Jud er nok det mest interessante, og uten sidestykke den beste skuespilleren i ensemblet. 

Det finnes flere måter å få frem en skummel fortelling. En av metodene er 

«LESS IS MORE». Et ordtak disse regissørene kanskje ikke kjenner betydningen av. 

Og det som gjorde meg uggen i originalen var denne kirkegården de måtte kjempe for å komme seg til. Det var øde, grått og flatt, og gav meg en skikkelig creepy følelse.

I den nye versjonen er det mer CGI-røyk og landskap som skaper mer eller mindre hele scenografien. 

Og når det kommer til klimaks i filmen så måtte jeg minne meg selv på:  «it´s only a movie, only a movie, only a movie, done the wrong way… 

Filmen er nok ikke for de som har litt mer peiling på skrekksjangeren enn den målgruppa den sikkert er ment for. Vil tro fra femten til starten på tyve-årene.

Og det og er litt artig at det virker til tider som at regissørene vil underholde oss som kjenner originalen med små ting her og der. Noe som KUN kommer til å legges merke til die-hard fans av versjonen fra 1989. 

Men siden skrekkfilmer lages i dag hovedsakelig for ungdommen som orker, og har tid til å gå på kino så kommer sikkert noen av dem til å kose seg. 

Jeg satt faktisk helt til siste tekstplakat på rulleteksten for det mest spennende med filmen var nyinnspillingen av Ramones «Pet Sematary». Veldig flott!

Men her ser du originalen av Ramones:  https://www.youtube.com/watch?v=8bcz0EXgyJg

Over og ut for nå, men ser ekstremt frem til remake av «IT: part 2» da del én var svært tilfredsstillende…